Handlag, håndverk i middelalderen

Det er antatt at bare ca. 5% av Norges befolkning i høymiddelalderen bodde i byene. På landsbygda ble det produsert mat til eget forbruk, bygd hus og gjerder, laget ting til husholdningen, inventar og redskaper, og tøy til påkledning.  Folk måtte kunne forskjellige håndverk. Fra vikingtiden og utover i middelalderen ble stadig mer mat og råvarer fraktet til byene av bøndene i form av jordleie, skatter og avgifter og som handelsvarer. I byene ble varene tatt hånd om av håndverkere og handelsmenn. Antall håndverkere økte utover i middelalderen. Flere og flere ble heltids spesialister og lagde håndverksprodukter av høy kvalitet. Kundene var både byens øvrige befolkning og bøndene som bodde i omlandet og som ikke kunne eller ville lage slik produkter selv. Noe kunne også bli solgt til folk i andre land. Fra Oslo ble det eksportert huder og skinn, i senmiddelalderen og på 15- og 1600-tallet mer og mer treverk.  

Fra skriftlige kilder kjenner vi til godt over 20 forskjellige håndverk som ble bedrevet i Oslo. Ved arkeologiske utgravninger er det funnet halvfabrikata, produksjonsavfall, redskap og håndverksbodene der produksjonen foregikk. Men ikke alle håndverk har satt tydelige spor etter seg, selv om vi vet at de har vært utøvd i byen.

Tre var det viktigste råmaterialet, både for tømrere som bygget husene i byen, for skipssmeder og for snekkere og spesialister på å lage inventar, redskaper og kar for oppbevaring, servering etc. Å bygge i stein var dyrt, og det var først og fremst kirker, klostre og forsvarsanlegg som ble bygget i dette materialet, murt med kalkmørtel. Da de første steinbygningene ble reist i Oslo på begynnelsen av 1100-tallet, var det nødvendig å hente inn spesialister fra andre land, byggmestere, steinhuggere, mørtelmakere og murere. Snart ble det hjemlige spesialister. Og det ble håndverkerspesialister som skar ut og malte skulpturer og altere i tre til kirkene og malte kalkmalerier. 

Smedene var en viktig gruppe håndverkere som både lagde våpen, redskaper og smykker. Det var i høymiddelalderen spesialister som brynjemakere, sverdslipere og gullsmeder. Det var nok mindre spesialisering blant skomakerne, men stor etterspørsel, for middelalderens sko hadde tynn såle og ble fort slitt. Skomakerne holdt fra 1200-tallet til nord for bispeborgen. Det går fram av skriftlige kilder og store mengder læravfall og også kummer brukt til garving av lær. Klær var mest av ull, men også av lin. Arkeologene har funnet mange levninger som viser at det var vanlig å ha en vev i huset, og også mange funn av spinnehjul, den vanlige teknikken for spinning av tråd. Veving og spinning var gjerne regnet som kvinnearbeid. I senmiddelalderen kom det til flere mannlige profesjonelle vevere som brukte flatvev. Og selvfølgelig ble det importert tøyer fra andre land. Til kammer brukte de helst reinsdyrgevir. I senmiddelalderen gikk de gjerne over til bein og kuhorn. Kammer var viktige for forfengeligheten og for å gre ut lus av håret.  

Håndverkerne kunne gjerne slå seg sammen i gilder eller laug. Fra Oslo kjenner vi til skomakernes gilde. De hadde avtale med dominikanerne i Olavsklosteret som gjorde at de fikk ta del i deres gode gjerninger og bl.a. fikk bli gravlagt på klosterets kirkegård og bli holdt bønner for på årsdagen for deres død. Håndverkerne var en viktig gruppe i bybefolkningen, men i Oslo hadde de sjelden en fremtredende rolle i styringen av byen og ble sjelden borgermestre. Her var det handelsmennene som var de viktigste og også de som hadde størst rikdom ved siden av kirkens ledere før reformasjonen i 1537, kongens menn og andre som også hadde store jordeiendommer og inntekter av dem.   

 

 

Middelalderbyen var tuftet på handel og håndverk, og dette går også igjen i middelalderfestivalen hvor det er dyktige håndverkere i mange av bodene. Det blir demonstrert håndverk på middelaldervis, som våpensmiing, kammakeri, skomakeri og en rekke forskjellige tekstilhåndverk, som spinning, veving og nålebinding og håndverk der råmaterialet var tre, som lafting, lagging av kar, svarving (dreiing) og laging av esker. Her blir det god anledning til å prøve seg, og det blir spesielt lagt vekt på å tilrettelegge for barn. Dessuten blir håndverket satt inn i en større sammenheng gjennom foredrag.